Finn innhold

Mye godt helsenytt om sola

Det året vi er inne i, 2015, har FN valgt til det internasjonale året for lys. Dette er flott, for aldri har så mye nytt blitt kjent om lyset og dets virkning som i det siste. Sola er vår viktigste energikilde, og vi skal se litt på det nyeste av det nye om dens virkning på oss mennesker. Vi kan skille mellom to typer virkningsmekanismer: De som kommer via øynene, det synlige lyset, og de som skyldes at ultrafiolett stråling, UV, virker på huden vår. UV-strålingen kan vi ikke se med øynene, slik, for eksempel, insektene kan.

Menneskene i sola
I flere millioner år bodde menneskene og deres forløpere under ekvator og ble tilpasset den sterke solstålingen der. Så vandret de nordover, og solmangel ble et problem. For å bøte på det, utviklet de kvit hud som slipper mer sol inn i kroppen enn svart hud. Dermed kunne mer av det sunne D-vitaminet lages. Lenge har man trodd at D-vitamindannelse var det eneste positive med sol og solarier, men i løpet av de siste årene har man funnet mange nye helsegevinster av sol, langt ut over de D-vitamin gir.

Sola
Sola er hovedkilden til det livsviktige D-vitaminet, selv her i det kalde nord. En halv time i badedrakt i midtsommersol midt på dagen gir like mye D-vitamin som vi får ved å drikke 1/3 liter tran. Dette er nå vel kjent. Nå skal vi imidlertid se på noe som er nytt fra de siste årenes forskning.

Solstråling
Solstråling lager små, sunne mengder av nitrogen monoksyd (NO) og karbon monoksyd (CO) i de tynne blodårene i huden vår. Dette er nerveledningsmolekyler som kroppen trenger og derfor lager, selv i mørke. Men litt solstråling når ned til disse blodårene og kan hjelpe kroppen litt. NO og CO har mange oppgaver, og hjelper til med å bedre både psykisk helse (følelser/stress), immunfunksjoner (kroppens forsvar) og til å holde blodtrykket på rett nivå.

P 53, hudbruning, MS-medisin og lykkemolekyler
P 53 er et gen mange snakker om for tiden. Populært kalles det «arvestoffets vokter». Når det aktiveres av sol eller solarier, kan det stå bak reparasjon av skader i arvestoffet, bremsing av celledeling, og dermed hindre kreftceller i å formere seg, og i tillegg kan det stå bak ødelegging av nydannede kreftceller. Aktivert P 53 får et annet gen til å produsere et meget spennende protein som kalles proopiomelanokortin (POMC). Der er et stort molekyl som kan dele seg i tre: Den ene delen går inn i de hudcellene som lager brunfarge og aktiverer dem slik av vi blir brune, den andre delen er et hormon, (ACTH), og den tredje delen av POMC-proteinet er beta-endorfin, et velkjent opiumsaktig stoff: et «lystmolekyl» som lindrer smerte og gir lystfølelse. Blant annet utskilles det under fødsler for å dempe smertene. ACTH er et spennende stoff. Det har blitt brukt til behandling av multippel sklerose (MS) lenge før man ante sol kunne virke på MS. Philip S. Hench var den som først behandlet MS-pasienter med ACTH. Han fikk i 1950 Nobel-prisen for studier av binyrebarkens hormoner, og ACTH er ett av dem. Det brukes også i leddgiktbehandling. Med andre ord gir sol og solarier både MS-behandling og leddgiktbehandling til folk som måtte trenge det. Ikke rart at forekomsten av disse sykdommene avtar jo nærmere ekvator vi kommer. All denne velsignelsen av sol forklarer hvorfor vi får lykkemolekyler, beta-endorfiner, av soling: Bokstavelig talt lokkes vi ut i sola. Selvsagt kan lykkefølelsen friste svake sjeler til å overdrive soling og solariebruk. Noen forskere snakker om, solavhengighet, «tanoreksi», hos enkelte. I alle fall er den nyoppdagede sol-produksjonen av beta-endorfiner et evolusjons-fenomen og et sterkt argument for at moderat soling er sunt. Overdreven soling og solariebruk kan føre til hudkreft, noe vi har hørt i tiår og som utvilsomt er korrekt. Jeg har selv forsket på hudkreft i mer enn 20 år. Men de siste års forskning mer enn antyder at nettoeffekten av sol er positiv. Vi bor i et solfattig land, der, for eksempel, D-vitamin ikke dannes i den lange perioden fra september til mars. Kanskje det vil være klokt av oss å reise litt mer til syden i vintermånedene eller bruke solarier med forsiktighet?

Resistin
Resistin er et nyoppdaget stoff (2001). Det utskilles av immunceller og av hudceller. Det er trolig helsemessig uheldig å ha for mye resistin. De fysiologiske rollene til stoffet blir nå ivrig diskutert av forskerne. Man aner at det spiller en rolle i at overvekt og diabetes oppstår. Personer med høye resistin-nivåer, har ofte mye lipoproteiner av LDL typen (som er uheldig med tanke på hjerte/kar-sykdommer). Autoimmune sykdommer, kreft og astma blir også nevnt av forskerne. Personer med høye resistinnivåer ser ut til å ha lave D-vitamin-nivåer. Ultrafiolett stråling reduserer antakelig resistin-nivået. Dette er observert i psoriasispasienter etter store behandlingsdoser med solarielik stråling. Vi aner at disse nye funnene viser oss nye argumenter for at soling er sunt. Vi fikk trolig ikke vår kvite, nordiske hud på slump! Det synes altså som hudkreft, forårsaket av sol, er mindre viktig evolusjonsmessig – kanskje også til hverdags – enn de godene som følger med solstråling.

Filaggrin
Filaggrin er et fiberdannende protein i huden. Det er en forløper for en naturlig solkrem som reduserer mengden med ultrafiolett stråling som når inn i kroppen. Mutasjoner i filaggrin ser ut til å være hyppigere forekommende i nord enn i sør i Europa. Dette betyr at vi i Nord-Europa får mer sol inn i kroppen enn de som bor lenger sør får. Dette viser at sol er sunt for oss!

BDNF og sol
BDNF er en forkortelse for «brain derived neurotropic facor». Det er et protein som har til oppgave å utvikle, vedlikeholde og bevare plastisiteten i sentralnervesystemet. Mengden av BDNF i kroppen varierer med døgntiden og årstiden fordi den påvirkes av sol. Vi vet jo at sola er den viktigste faktoren i det å holde døgnrytmene våre jevne og å holde vinterdepresjoner på avstand. BDNF-nivået øker etter en lysbehandling for vinterdepresjon. Nivået kan også bety noe for hvor lett vi har for å legge på oss.

Relatert sak:
– Flere bør ta solarium (9.9.2015, NRK)

Hovedbilde: Colourbox

 

Forfatter: Johan Moen
Professor II
Fysisk institutt, Universitetet i Oslo

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: